En av Excels mest attraktive funksjoner er fleksibiliteten. Hver enkelt celle kan inneholde tekst, et tall, en formel eller praktisk talt alt annet kunden definerer. Dette er faktisk en av de grunnleggende grunnene til at Excel er et effektivt verktøy for dataanalyse. Kunder kan bruke navngitte områder, formler og makroer for å lage et intrikat system med sammenlåste beregninger, koblede celler og formaterte sammendrag som fungerer sammen for å lage en endelig analyse.
Så hva er problemet? Problemet er at det ikke er åpenhet om analytiske prosesser. Det er ekstremt vanskelig å fastslå hva som faktisk foregår i et regneark. Alle som har måttet jobbe med et regneark laget av noen andre kjenner altfor godt frustrasjonen som følger med å tyde de ulike svingningene til beregninger og lenker som brukes til å utføre analyser.
Små regneark som utfører beskjedne analyser er smertefulle å tyde, og store, forseggjorte arbeidsbøker med flere regneark er praktisk talt umulige å dekode, noe som ofte lar deg starte fra bunnen av.
Sammenlignet med Excel kan databasesystemer virke stive, strenge og urokkelige i sine regler. Men all denne stivheten kommer med en fordel.
Fordi bare visse handlinger er tillatt, kan du lettere forstå hva som gjøres i strukturerte databaseobjekter som forespørsler eller lagrede prosedyrer. Hvis et datasett redigeres, et tall beregnes, eller en del av datasettet blir påvirket som en del av en analytisk prosess, kan du enkelt se denne handlingen ved å gå gjennom spørringssyntaksen eller den lagrede prosedyrekoden. Faktisk, i et relasjonsdatabasesystem, møter du aldri skjulte formler, skjulte celler eller døde navngitte områder.